PROSJEKT PRODUKSJON AV SKI

Gjengitt etter tillatelse fra Johan Landsem (kopi ikke tillatt)

Overgangen fra treski til glassfiberski.

Først på 70-tallet ar det mange skifbrikker I Norge, og de hadde et samarbeid I foreningen Norske Skifabrikkers Andelslag.  Det gikk mest på samarbeid I deltakelse på utenlandske salgsmesser ( med offentlig støtte).  I overgangen til glassfierski ble det gjennom andelslaget satt igang et skiforskningsprosjekt med offentlig prosjektstøtte.  Swix ble også med I et glidprosjekt og forskningsarbeidet ble utført på SI – Senter for Industriell Forskning på Blindern.

For en skiprodusent var det forholdsvis lett å lage funksjonelle turski I glassfiber. Konstruksjonen av kjerne var den samme, og forskjellen var å lime glassfiberlaminater over og under kjernen, samt å lime på en polyethylen skisåle.

Utfordringen kom I utviklingen av konkurranseski.  For å beholde salgsmarkedet måtte vi norske ha de beste løperne på norske ski. Dvs vi måtte ha minskt like gode ski å tilby som de utenlandske.

I VM 74 var det klart at de nye glassfiberskeine fra Fisher og Kneissl var bedre enn norske treski på vått føre., og alle de norske løperne ble satt fritt I valg av ski..  Heldigvis var det forholdsvis tørt føre på 15 km I Vm og Magne Myrmo vant den siste medaljen på Landsem treski.  Fjorten dager senere vant han også 50 km I Holemenkollen, og var den eneste blant de 10 beste på treski.

Men det var klart at skulle vi ha norske elitløpere på norske ski  I 1975 måtte vi  produsere gode nok glassfiberski.

I juni 74 hadde Landsem fått fram glassfiberski som Magne Myrmo og Oddvar Brå testet gode nok.

Utviklingen av Lansem glassfierski.

Landsemski var hovedleverandør til Intersport Norge som  importerte Blizzard alpinski til Norge. Blizzard produserte ikke langrennski, og Intesport koblet Landsem og Blizzard sammen, og vi gjorde en samarbeidsavtale om at  Landsem skulle produsere konkurranski  til Blizzard ( turski skulle de lage selv). Skiene som ble levert til Østerrike hadde Blizzard på framsiden og Landsem bak (motsatt i  Norge)

Dette samarbeidt varte til 1982.

Allerede i  mars 74 hadde fabrikkene gjensidige besøk.  Først måtte materialer til prøveski framskaffes, og det ble lagt opp til en hel-kunststoffski.. Blizzzard hadde kontakter på  materaialsiden og Landsem kunnskap om skispenn for de forskjellige skiforhold.

Materialer:

Kjerne: Lette trekjerner kunne vi å produsere, men et nytt kunstoff Polymetacrylimid (PMI)  var adskillige lettere med  bra limfasthet.

Lim:  Trelim kunne ikke brukes til galssfiber, og vi tok I bruk aralditlim fra Ciba Geigy

Glassfiber: Vi kjøpte glassfiberlaminater 48 x 0,5 mm i  skilengder (1800-2100 mm) fra produsent I Østerike (Chemie Linz).  Disse ble lagt under og over kjernen, og det ble lagt inn ekstra lag I midtpartiet for å justere spennet. 0.8 mm tykke laminater kunne bli brukt. For å få lettere ble det brukt glassfiber/carbonlaminater.  Carbon ar lettere men ren carbon ble for sprø.  ca20 % fungerte godt.

Lakk/silketrykk: Design ble etter hvert viktig også på langrennski, og glorete farger I stil med alpinski ble fort moderne.

Skisåler: Sintret polyethylen ble brukt på racingski.. Sintret polyethylen blir skjært ut av herdede blokker I skisåledimensjon 48 x 1 mm i  ruller på 200 meter. Extrudiert polyethyn: En billigere  skisåle som blir herdet I en dyse rett fra flyetende masse.

Nå er det svartsåler som er i  bruk. Den er svart p.g.a graffitt som blir tilsatt sålen , 5-10%  for forskjellige føreforhold.

Sålene er stort settt de smme idag, men sliping av sålene har utviklet seg hele tiden.

På 70-80-tallet var sålestrukturering et handverk, men nå er det slipemaskiner som gjør arbeidet.

Generelt fin slip på tørr snø, grovere slip og handrilling på vått føre.

Maskiner: Blokkpresser: Liming av kjerner og spennliming.For å lage stive ski for våtføre ble det forhåndslimt spenn i  kjernene før de be lagt i  skipressen.

Fresemaskiner: profil kjerne, skibredde og form. Slipemaskiner for overflateslip og mellomslip lakk.. Lakkteppemaskiner for overflatelakk  Steinslipemaskin for såleslip kom etter hver  Ført med stein for plansliping, men etter hvert( 80-tallet) med diamantstifter som satte struktur i  sålen.

Landsem hadde glassfiberski utstilt på Intersportmessen i  april 74 og det ble et godt innsalg for sesongen 74/75. Brå/Myrmo testet pøveski hele tiden, og i   mai hadde vi en større test på bre i  Østerriek sammen med Blizzard.

Kjerner/skioppbygning..

Hovedelen av glassafiberski blelaget  med trekjerner, men på toppmodllen brukte vi PMI fram til 77/78.  Problemet var at kjernen var for svak ( dårlig liming mot sprø material).  og det  ble for  mange skibrudd. Raufoss Amunisjonsfabrikk arbeidet med aluminium i  honeycombsystem, og de begynte et samarbeid med Eggen Skiabrikk.  Vi fikk i  begynnelsen ikke tak i  kjernen på grunn av vårt samarbeid med Blizzard, men da vi kom igang fikk vi fort til en like lett ski som før med større bruddstyrke.

I 1983 kjøpte vi honeycombutstyret fra Raufoss for vi ble etterhvert den eneste avtakeren fra dem.  Fisher ahr fremdeles en kjerne i honeycomsystem  av et kunststoff

(ikke aluminium).  Et godt argument for honeycom i   aluminum utenom  bruddstyrken, er mindre problemfri voksbehandling av sålen. Aluninium leder varme, og med kjerne som ikke leder varme, vil varmen opphope seg ved limfugen til sålen og ved for høy v arme for lenge vil enten sålen blære seg eller at limfugen  går opp.

Landsem ble overtatt av Madshus 1.3 1987, og Madshus la ned produsksjonen av Landsemski I 1989. Madshus hadde en annen oppbygningmåte av ski enn Landsem.

De bruker ikke herdede glassfiberlaminater, og limer ikke skiene lagvis.

De har en kjerne av PMI.  Det legges på en tørr glassfiberduk over og under kjernen. Deretter går kjernen igjennom en strikemaskin der glassfibertråder blir viklet rundet siden. Deretter går kjernen gjennom en limmaskin og blir påført lim rundt om og går rett inn I en kassett der skien blir limt. ABS-overflate og skisåle blir også lagt inn.

Alle materialer er tilpasset formkassetten og når skien kommer ut er det kun finskjæring av kantet som mangler.

Dette er en rasjonell produksjonmetode, og Madshus ble overtatt av amerikanske K2 I 1988.  De kjøpte teknologien for å bruke den på sine alpinski..  Nå har K2 flyttet all produksjon av alpinski til Kina, og det var bra at Madshus holdt hardt på fortsette med langrennski først på 90-tallet.

Da jeg var hos Madshus 1990-91 var det produksjon av alpinski i  3 skift

Johan Landsem

Gjengitt med tillatelse av Kari.

10 dager og 8 renn er gjennomført. Det var godt å komme hjem, selv om om det har vært 10 råe dager!

Før jeg reiste på Tour de Ski, som jeg aldri har vært med på før, var jeg vedig usikker på hva jeg hadde i vente. Tre skirenn på tre dager har jeg greid før, og selv da kjenner man seg litt småmør i muskulaturen på siste dagen. Men nå skulle det bare fortsette og fortsette og fortsette med samme kjøret i mange dager.

Det ble aldri sånn at jeg tenkte på hvor mye jeg hadde igjen. Når man har et nytt skirenn å forberede seg til hver dag glemmer man litt tid, sted, rom. Og sånn går no dagan…

Det jeg hadde minst kontroll på var bagen. Etter første døgn på hotellet i Lenzerheide så det ut som en slagmark, og jeg visste verken hvor jeg hadde skisko eller undertøy. Det ble heller ikke ble bedre med dagene som gikk. Vi pakket, pakket ut, pakket, pakket ut, og hadde jeg noe rent igjen var det hvertfall blitt godt influert av de skitne klærne.
I løpet av touren forflyttet vi oss rundt på 4 hoteller med ca 15t kjøring i mellom stedene. Men standardern var bra, og reisetiden ble slått ihjel med god stemning og god musikk på øret.

Formen har ikke vært så bra som jeg hadde håpet på under touren. Kroppen har føltes litt daff, og jeg har ikke hatt noen god følelse når jeg har gått konkurransene. Men samtidig er dette min første sesong hvor jeg plukker verdenscup poeng på distanse, så den objektive og den subjektive følelsen er litt splittet der. Det er veldig stas å få gå sammen med verdens beste skiløpere, og har du ikke en god dag eller gode ski raser du raskt nedover på listen.

Det var først etter Toblach jeg for alvor begynte å kjenne kjøret. Etter vi hadde dunket gjennom 5km skøyting var det en rask lusnj på hotellet før vi kjørte 3t for å komme oss til Val Di Fiemme. Jeg kjente kroppen jobbet for å reparere alle «skadene», og når jeg våknet til et nytt skirenn dagen etter var det en liten konflikt med kropp og sinn. På dette tidspunktet var det ikke skirenn som fristet mest, og den energien som var igjen måtte jeg spare så mye som mulig på. Skulle jeg greie å gjennomføre de 10km som sto på dagens program kunne jeg ikke sløse krefter med lang oppvarming, så den gikk nesten helt ut, og når jeg sto på startstreken noen minutter senere, ønsket jeg intenst at det startskuddet kunne treffe meg så jeg bare kunne legge meg ned å slappe av litt. Men man greier mer enn man tror, og jeg greide å komme meg til mål til en plassering jeg var ganske fornøyd med.

Bare én dag igjen, men som ryktene sier var det også den verste. Egil og Roar lurte på om jeg ville bli med på en kjøretur kvelden i forvegen for å se hvordan bakken var. Jeg konkluderte ganske raskt med at jeg heller ville være uvitende og godtroende om at det ikke kunne være så ille, og heller lade opp så mye som mulig på hotellet.
Det er jeg også glad for at jeg gjorde for jeg sov godt den natta, og det hadde jeg nok ikke gjort om jeg visste hva som ventet meg dagen etter.
Noe så jævelig har jeg ikke opplevd mange ganger i livet. Etappen får en grei innledning med lett terreng fram til bakken. Jeg fikk vite at drikkestasjonen skulle være noen få hundre meter før bunn av bakken så jeg kunne begynne å forberede meg mentalt på hva som kom rundt neste sving. Det er ikke ofte jeg ikke liker synet av kjent-folk, men Odd var den siste personen jeg ønsket å se, der han sto og lokket med en drikkeflaske ca 6km ut i løpet. Nå skulle den berømte bakken begynne.

I begynnelsen gikk det greit. Det var mye bedre enn jeg fryktet, men troen om at bakken ikke var så brutal som folkemunnet skulle ha det til, snudde fort. Første heng kom, og der jeg hadde bestemt meg for å padle greide jeg nesten ikke å få skia til å gli på kjerringdansen engang. Jeg så meget svart på livet i disse peridodene, og at folk kunne ha nytelse av å se på denne torturen var rett og slett sadistisk. Det var kanskje mest av alt en mental tortur å karre seg oppover. Jeg har aldri gått et skirenn der jeg ikke har visst hvordan jeg skal ta til for å i det hele tatt komme meg fremover. Å greie å komme meg opp til mål føltes nesten umulig. Men man vet det går, og det var bare å ta ett heng av gangen, parti for parti oppover. Til slutt så jeg den røde buen som symboiserte «snart mål», som jeg hadde skuet etter en stund. Jeg trodde jeg skulle gledet meg mer over å se den, men tankene i dette øyeblikket rettet heller mot «oi… er det så langt igjen?!». Men det var vanvittig mange folk som heiet meg helt oppover til jeg så skoa mine gli forbi den rød streken – ja for blikket var festet godt ned i bakken. I tunnellsynet navigerte jeg meg fram på en ledig stripe jeg kunne gli gjennom, og et territorium jeg kunne slå meg ned på. Nå følte jeg meg død, og jeg bare døde mer og mer. All mangel på oksygen skulle plutselig taes igjen, og jeg følte at O2 underskuddet var så kraftig at det indre kretsløpet tok slutt. Men etter noen minutter på bakken greide jeg å karre meg på beina, og jeg hadde overlevd min første tour…

Da var det et skikkelig høydepunkt å få komme hjem til Norge og kunne lene seg godt tilbake med beina høyt, og konsumere en stor popcorn og Coca Cola på kino, mens Star Wars kjørte full underholdning på lerettet.

Vi har denne helga hatt ei stor ski helg, til stor glede for oss skiglade.

Martin Johnsby Sundby vant suverent for herrene. Der ble 7 norske blant dem 10 beste sammenlagt. Av dem helt store overraskelser ble Varden`s il ski Emil Iversen nr 10.

Therese Johaug vant nesten like suverent blant damene . Der ble det 4 norske blant dem 6 beste sammenlagt. Ingvild Flugstad Østberg ble nok årets stor norske overraskelse, med en meget gledelig andre plass. Skigal personlig gleder seg stort over Kari Øyre Slind sin gode sammenlagt plassering nr 18.

Den norske dominansen er stor som vanlig. Men enkelte meget gode utlendinger preger da noen løp og i sammenlagt lista. Men for Swe ble det en tung tour. Håper swe kommer sterkere tilbake.

Ski Classics 3. renn – Jizerska Bedrichov, Tsjekkia der tok Petter Eliassen fra Team Leaseplan go en suveren seier. Team united bakeries Johan kjølstad tok andre plassen og tok dermed over gultrøya sammenlagt.

I dameklassen  Ski Classics-rennet Jizerska endte med tre svenske damer på topp. Lager 157 Ski Team-løper Britta Johansson Norgren var den klare vinneren. Her er en gledelig svensk innsats.

Under Scandinavisk Cup i Østersund stakk Even Northug Strindheim il av med seier i herreklassen i en amputert sprint klassisk lørdag  og Andreas Myran Steen Leksvik og Team Trøndelag på andre plass. Kari Vikhagen Gjeitnes Henning Ski vant dameklassen . Søndag ble Kathrine Rolsted Harsem nr 3 på 11 km (2o km forkortet pga kulde) klassisk. Fredag vant Maria Strøm Nakstad Byåsen Skiklubb/ Team Trøndelag Intervallstart 10 km fristil, med Silje Øyre Slind Oppdal il på 3 plass.

På Steinkjer skistadion har det i helga blitt arrangert Norges Cup junior. Se res liste under

http://www.langrenn.com/norgescup-junior-steinkjer-2016-alle-resultater.5830409-1743.html

Emil Iversen Varden IL ski overasket alle med seier da han slo knockout på konkurrentene og tok sin første verdenscupseier på sprinten i Tour de Ski tirsdag. Et meget rått oppløp i finalen sikret denne «gråsteinen» seieren. Selv sier han, at som 15 åring var han Norges dårligste. Og var nær ved å legge opp. Alle skiglade i norge, trøndelag og Meråker er takknemlig for at det ikke skjedde. Har møtt denne blie sympatiske mannen flere ganger. Dette er nok en ny stor sammenlagt kanon om noen år;-)

Skigal ønsker alle følgere et riktig godt nyttår. Med dem beste ønsker om et flott år i skisporet 2016. Måtte vi få mye snø med mange unger i skileik og masse flott ungdom på lokale skirenn. Måtte dem ærlige beste vinne.

En liten årskavalkade fra mange flotte opplevelser følger

Takk til Cathrine Slåtsve Aksnes for regi av bilder